Sanne. Overleveren. Fjell av Engler 1/5
10/2024
En gang en stigende stjerne i skiverdenen, var Sanne kjent for sin eleganse og ferdigheter i bakkene. Men en dag endret alt seg. Snøen raste. Skremmende stillhet. Fottrinn over henne. Selv om Sanne raskt ble reddet, forårsaket snøskredet posttraumatisk stresslidelse, og tok bort all gleden hun en gang fant i skikjøring. I den første episoden av "Mountain of Angels", se hvordan Sanne kjempet seg tilbake til å oppleve fjellene så trygt som hun kunne.
Mountain of Angels: en lokal freerideserie
Det faktum at Engelberg betyr 'Englenes fjell' kan ikke være en tilfeldighet. Den sveitsiske frikjøringsmekkaet er kjent globalt for sine store linjer, jevn snøfall og legendariske fjellkultur. I en serie på fem lokale episoder forteller vi historiene til våre engler. Seks frikjøringsskiløpere deler sine liv med oss, hver med sin unike tilknytning til stedet, sine individuelle opplevelser, ferdighetsnivåer og tilnærminger.
Om Sanne
Da Sanne Mona flyttet til Engelberg, hadde hun ikke engang med seg ski. I sin første skikarriere gjorde svensken fra Åre seg bemerket i kulekjøring, men klarte så vidt ikke å kvalifisere seg til det svenske europalaget og ønsket å gi opp sin profesjonelle karriere av frustrasjon - inntil hun oppdaget de flotte dyp snø bakkene i Engelberg fem år senere. Sanne husker lidenskapen og gleden ved å stå på ski. Og starter sin andre skikarriere: som frikjører. Sanne deltar for tiden i Freeride World Tour Qualifiers og konkurrerer mot de beste i miljøet. Så skjer ulykken: Sanne blir tatt av et snøskred, blir raskt reddet, men lider av konsekvensene i form av posttraumatisk stresslidelse. I intervjuet som følger med filmen, gir Sanne ytterligere innsikt i hvordan hun har kommet til rette med traumet.
"Det var mer som en 'hvem kommer til å vinne' situasjon. Kommer frykten til å vinne, eller kommer jeg til å vinne?"
Sannes personlige reise gjennom overlevelse og gjenoppretting etter snøskred
Hva skjedde egentlig den dagen?
Vi var ute på en fotoshoot i Engelberg. Vi hadde et veldig hyggelig mannskap; det var en vakker dag, med 50 centimeter nysnø. Vi visste at det kom til å være litt risikabelt siden det var den første dagen etter snøfallet. Vi tok Jochstock-heisen opp og gikk derfra. Så vi tok av oss skiene, pratet litt, og vennen min gikk først, så fulgte jeg etter ham. Det var kanskje fire meter mellom oss. Da terrenget ble brattere, tok han skiene ned fra skuldrene og begynte å bruke isøksen sin. Med det første skistøtet hørte jeg "Whumph", og alt gikk bare superraskt.
Kom hele den ulykken ut av det blå? Tenkte du på den sikkerhetssiden av det?
Nei, jeg forventet det ikke i det hele tatt. Jeg hadde bodd i Engelberg i to år før ulykken. Jeg trodde at jeg hadde kontroll og visste alt om hva som kunne skje. Men det gjorde jeg ikke.
Kan du huske noe fra dette øyeblikket?
Jeg husker "Whumph"-lyden og følelsen av å ikke stå på noe. Det føltes som om et teppe hadde blitt dratt bort under føttene mine. Du har ingenting å stå på. Etter det husker jeg ingenting. Alt var svart til jeg ikke beveget meg lenger. Jeg innså at jeg satt fast under snøen. Jeg kunne ikke bevege meg. Jeg hørte noen skrike, så innså jeg at det var meg. Jeg sa til meg selv at jeg måtte slutte å skrike fordi jeg visste at jeg måtte spare oksygen. For en merkelig tanke.
"Jeg sa til meg selv at jeg måtte slutte å skrike fordi jeg visste at jeg måtte spare oksygen. For en merkelig tanke."
Hvor lenge var du under snøen?
Jeg var ikke under snøen lenge. Jeg kunne kjenne når de sonderte og traff støvelen min. Jeg hørte dem gå over meg og snakke. Jeg kunne selvfølgelig ikke se mye, men jeg hørte stemmene. Jeg visste at alt kom til å gå bra. De gravde meg ut.
Hvor lang tid tok det før du innså at det var noe du virkelig trengte å bearbeide?
Jeg innså ikke hvor mye det hadde påvirket meg psykisk før et halvt år senere. Jeg så tegnene på at det hadde påvirket meg hele sommeren. Jeg visste at jeg hadde noen problemer med å gå ut på urørte løyper fordi jeg ikke stolte på snøen lenger.
Var det ikke et alternativ å slutte å gå på ski?
Aldri falt meg inn. Jeg innså at det ville være det åpenbare valget for mange, spesielt når jeg hadde det så dårlig og ikke engang likte å stå på ski. Jeg kjempet så hardt mot denne frykten at det var super ubehagelig. Det var mer som en "hvem skal vinne" situasjon. Skal frykten vinne, eller skal jeg vinne? Jeg visste aldri om det var jeg som hadde en magefølelse om at stedet jeg ønsket å slippe inn ikke var trygt, eller om det var frykten min som fortalte meg at jeg kom til å dø hele tiden. Med PTSD (posttraumatisk stresslidelse) som jeg utviklet, trodde jeg at jeg kom til å dø hele tiden, selv i situasjoner der et snøskred var 100 % usannsynlig.
Er du fortsatt redd?
Ja, jeg er fortsatt redd. Men jeg vet heller ikke om jeg vil aldri være redd. Frykten jeg hadde fikk meg til å begynne å trene mye mer, lære mer om snødekke, stå på ski med folk jeg stoler på, og være mer oppmerksom på hvor på fjellet jeg ville være og hvorfor. Hvis du ikke lærer om alt dette, kan du ikke ta dine egne beslutninger der ute. Og jeg vil ikke være avhengig av noen andre til å ta disse beslutningene for meg, og bare følge – for det var det jeg gjorde den dagen.
Hva var prosessen din for å nullstille deg selv
I ukene etter ulykken var det kanskje to uker til med skikjøring den vinteren. Jeg var mest i sjokk og tenkte ikke så mye på det. Men så, høsten etter, da jeg kom tilbake på snøen, dro vi rett ut til en fotoshoot, og jeg innså at det ikke var noen sjanse for at jeg forlater løypa. Men jeg måtte på grunn av denne shooten. Gråtende under brillene, presset jeg meg bare gjennom det. Og jeg innså at jeg har et stort problem. Hele den vinteren var et mareritt. Men jeg konkurrerte fortsatt på kvalifiseringsturneen og følte meg supertrygg på konkurransearenaene. Bare det å komme til startene var vanskelig fordi man vanligvis må gå opp et sted eller krysse. Det var et mareritt.
Når begynte det å endre seg?
Det begynte å endre seg i fjor. Så, fem år etter ulykken. På dager med blå himmel og mye nysnø pleide alle i Engelberg å dra på ski. Det var en tid da jeg ikke kunne gjøre det. Jeg ville få angst dagen før fordi jeg ikke skulle stå på ski. Jeg skulle finne en unnskyldning for ikke å dra opp. Og når folk spurte, var jeg flau over å si "Nei, jeg kan ikke, det er ikke mulig." Så, når jeg følte meg litt bedre, hadde jeg denne tiden da jeg dro opp med hunden min og gjorde super avslappende ting. Ingen eksponering, ingen problemer. Når folk så meg og spurte, svarte jeg bare at det var min dag med hunden. Det var min unnskyldning for å komme meg ut. Og til slutt – jeg sto på ski, og jeg var glad. Så, et par år etter ulykken da jeg følte meg litt bedre, hadde jeg denne perioden da jeg dro opp med hunden min og gjorde super avslappende ting. Ingen eksponering, ingen problemer. Når folk så meg og spurte, svarte jeg bare at det var min dag med hunden. Det var min unnskyldning for å komme meg ut. Til slutt – jeg sto på ski, og jeg var glad for å ta mine egne beslutninger og skape nye minner om snøen.
"Jeg sto på ski, og jeg var glad for å ta mine egne avgjørelser og skape nye minner i snøen."
Hvordan endret denne opplevelsen ditt perspektiv?
Før ulykken hadde jeg aldri virkelig forstått hele konseptet med "Moder Natur har kontrollen." Skigåing betyr alt for mange mennesker. Men for meg er ikke skigåing som en sport. Det er som meditasjon; når du er der ute, er det en følelse. Det er definitivt en følelse. Jeg har ikke funnet det noe annet sted.
Utforsk vår Avy Hub
Bestill ditt lokale kurs, sjekk ut nettbaserte læringsressurser, og oppdag alt om skredutstyr.
Se en annen episode
Utforsk Mammut teknologier
Vi er oppfinnere, utviklere og pionerer. Vi tar store, spennende ideer og gjør dem til virkelighet, og løfter kvalitet og ytelse til et helt nytt nivå. Og vi har holdt på med det helt siden 1862. Finn ut mer om våre nyeste teknologier.
