Forstå

klatreskalaer:

Hvordan

lese

tallene

på

veggen

The Purpose of a Good Climbing Scale

When rating climbing routes, many factors come into play: wall angle, hold size, foothold variety – these can still be measured relatively objectively. However, it gets trickier when rock quality, aspect, or visibility enter the picture. Some walls may cast nasty shadows in the afternoon, and holds become nearly invisible. Conversely, if you’re short in built, you sometimes may have no other choice but to basically jump from one hold to another – or accept your fate, abandon your mission and climb down with as much dignity as possible.

Then there are things like temperature and humidity to consider: what seems doable in cool, dry weather becomes a slip-fest in summer. Also, climbing routes are never static. Holds wear down, break off – and thus, a solid 5.11a can easily turn into a 5.12a overnight. Keep in mind that grading involves subjective factors that make up a general consensus. What feels like a 5.9 to you might be a 5.10a to someone else.

In short: A rating system can only ever be an attempt to capture all these aspects in a single value. And that's exactly where the challenge lies.

The Most Common Climbing Grading Scales

Rating systems differ by country, discipline, and tradition – but they’re all indicators of the difficulty of a route. Some also factor in the amount of commitment and safety as part of the overall assessment. Sport climbing routes are often rated using the French system, while bouldering typically uses the Fontainebleau system. The British grading system even takes it one step further, additionally indicating the level of protection, exposure, as well as the fall risk. To get you ready for your next climbing trip, here’s an overview of the most common rating systems:

French Climbing Scale

As mentioned before, the French scale has established itself as the standard in sport climbing, especially in Europe, but also internationally. Starting at 1 (very easy), the scale progresses through 4, 5, 6, etc. all the way up to (currently) 9c. From grade 5 onward, letters (a, b, c) and subdivisions like "+" are used – for example, 7a, 7a+, 7b, etc. A route graded 7a+ is therefore harder than 7a, but easier than 7b. This is followed by 7b+, then 7c, 7c+, before continuing with 8a.

However, a French 7a+ isn't identical to the same rating in other systems – especially not in climbing halls outside Europe.

UIAA: Den internasjonale klatrevanskelighetsskalaen

UIAA-skalaen (Union International des Associations d'Alpinisme) ligner på den franske skalaen, men bruker romertall. Du vil mest sannsynlig møte den i Tyskland, Østerrike og Sveits, samt på tradisjonelle alpine klatreruter.

Den strekker seg for tiden fra I (veldig lett) til XII (ekstremt vanskelig) – med høyere grader som bruker tillegg som "-", "plain" og "+". Hvis du allerede forstår hvordan den franske skalaen fungerer, vil denne være enkel for deg å forstå. Vanskelighetsgradene fra lett til vanskelig ville være, for eksempel, V-, V, V+, VI-, osv.

Saksisk vanskelighetsskala

I Elbe Sandsteinfjellene og tilstøtende regioner gjelder den saksiske skalaen. Den kombinerer teknisk vanskelighet og risiko i en vurdering, ved bruk av romertall som UIAA-skalaen. Fra VII og oppover, er den videre inndelt med bokstaver, f.eks. VIIa, VIIb, VIIc, og så videre.

Sikringsforholdene er spesielt utfordrende der – kort sagt, det er tradisjonell klatring ("Trad") med mye personlig ansvar.

USAs Yosemite Decimal System

I USA brukes Yosemite Decimal System (YDS) – også kalt Sierra-skalaen. Den starter på 5.0 og går for tiden opp til 5.15d. Fra 5.10 og oppover, legges bokstaver fra "a" til "d" til – f.eks. 5.10a, 5.10b, osv. –, i tråd med klassifiseringssystemet til de franske og saksiske skalaene.

YDS brukes ofte i sport- og tradklatring, men fokuserer utelukkende på å vurdere fysisk vanskelighet.

Britisk graderingssystem

I Storbritannia blir ting litt mer komplekse. Her brukes E-skalaen ("Effort") for å evaluere ikke bare teknisk vanskelighet, men også psykologisk stress og sikringsforhold. Den består av følgende komponenter:

• Teknisk grad (f.eks. 4c, 5b, 6a) angir den teknisk mest utfordrende delen av ruten.

• Adjektivisk grad (f.eks. S "Severe", HS "Hard Severe", E1 til E11) vurderer hele ruten – inkludert tilgjengelig beskyttelse, eksponering og fallrisiko.

Dette betyr at en rute kan anses som lett på en teknisk skala, men likevel få en høy E-vurdering hvis beskyttelsen er dårlig eller til og med utgjør potensiell fare for klatrere.

Australia: Bare tell opp

Mens E-skalaen representerer det høyeste nivået av kompleksitet, holder Australia det mye enklere. Den starter rundt 11 (lett) og går for tiden opp til 36, som grovt tilsvarer fransk 9a eller UIAA XI. Det er ingen bokstaver eller pluss-minus inndelinger – du teller bare opp. Imidlertid kan ruter føles veldig forskjellige å navigere avhengig av området og terrenget.

Brasiliansk skala

Hvis du planlegger en klatretur til Sør-Amerika, bør du absolutt ta deg tid til å bli kjent med det brasilianske vurderingssystemet. Som UIAA- eller saksisk skala, bruker den romertall fra I–XI. Enkle ruter opp til vurdering VI kan suppleres med "sup" (for "superior"), f.eks. VIsup. Fra grad VII og oppover, legges bokstavene a, b og c til, etter det franske mønsteret for å ytterligere differensiere mellom vanskelighetsgrader.

Aid-klatring – Hva betyr A0, A1 & Co.?

I aid-klatring bruker du aktivt sikringer for å komme deg oppover. Her er de viktigste gradene:

• A0: Sikringspunkt brukt som trinn eller grep ("aiding")

• A1: Bevegelse med fotløkker

• A2-A5: Økende i vanskelighet, ankere som gradvis forverres, høy risiko

Vurderingssystemer i buldring

De tidligere vurderingsskalaene fokuserte alle på tauklatring. Buldring, derimot, ser ganske annerledes ut. Her er fokuset på å måle eksplosiv kraft og perfekte bevegelsessekvenser – men ikke utholdenhet, taktikk eller sikring. Sammenlignet med sportsklatring, kan du se på det som en 100-metersprint vs. et maraton.

Når du buldrer, vil du før eller senere støte på Fontainebleau-skalaen (kort: Fb) – det er gullstandarden, spesielt i Europa. Den kommer, som navnet antyder, fra det legendariske buldreområdet Fontainebleau i Frankrike, og er ganske lik den franske vurderingen for klatreruter.

Skalaen begynner på 2 ("lett"), og øker i **a-, b- og c-**trinn opp til nivå 5. Fra 6a blir det alvor, og vurderingene er enten rette eller merket med et "+" – som betyr at bulderen er litt vanskeligere. Hvis du vil vite hvor den absolutte toppen ligger: den hardeste bekreftede bulderen så langt er 9a – en seriøs målestokk!

Så er det Fb-traversvurderingen. Prinsippet er det samme, men siden traverser vanligvis er mer utholdenhetsbaserte og mindre eksplosive, vurderes de noe lettere. En 8a+ travers tilsvarer derfor omtrent en 8a bulder.

Hvis du noen gang buldrer i USA, vil du etter hvert komme over V-skalaen. Det er det ledende vurderingssystemet der og fungerer litt annerledes enn Fontainebleau-skalaen. "V" står for "Vermin", oppkalt etter buldreren John "Vermin" Sherman, som skapte systemet.

Den starter på V0, som omtrent tilsvarer 5c på FB-skalaen. Etter det øker vanskeligheten lineært: V1, V2, V3... og så videre, opp til for tiden V17 (tilsvarende en 9a bulder) – den hardeste bekreftede bulderkruksen i verden. I motsetning til Fb-skalaen, er det ingen a-, b- eller c-underinndelinger her, noe som gjør ting litt mer lineære.

Kan vanskelighetsgrader enkelt konverteres?

Det korte svaret: Nei – i det minste ikke nøyaktig. Selv om det finnes mange sammenligningstabeller og konverteringsverktøy, er det ofte fortsatt mye slingringsmonn. En fransk 6c er ikke alltid like hard som UIAA 8, og selv om en buldrer mestrer 7a, betyr det ikke automatisk at de også kan klare en 9+ sportsklatrerute – fordi begge disipliner krever helt forskjellige ferdigheter. Mens sportsklatring primært krever teknikk, utholdenhet og strategisk ruteavlesning, handler buldring ofte om presise bevegelser, kroppsspenning og dynamiske elementer – men også kompleks teknikk, balanse og problemløsningsevner. I tradklatring er mentale faktorer som selvsikring, risikovurdering og rutevurdering i tillegg viktige.

Vi anbefaler å bruke tabeller kun som retningslinjer – spesielt innenfor dine egne prestasjonsevner – og alltid forvente det uventede. Kilde: Alpenverein 

Gym vs. Rock Climbing

Even though indoor routes are often rated using the same scales as outdoor routes, there are important differences:

• Indoors: easier to assess, consistent spacing between holds, consistent temperatures

• Rock: Uneven, unpredictable, natural belaying points – but also include the one or other surprise, which correspondingly makes them more psychologically demanding

Climbing halls are often considered "customer-friendly" – which can lead to a serious reality check when you’re outdoors. Especially when engaging in challenging onsight-climbs, it pays off big time if you’re already acquainted with the feel and physics of rocky surfaces.

Conclusion: Understanding Rock Climbing Scales – and Using Them Wisely

Climbing is more than just numbers, letters, and scales. Every route tells its own story – and difficulty is never just a question of grade. With a basic understanding of different rating systems and an open eye for subjective factors, you’ll be able to much better assess your routes – and specifically train for them.

Whether indoors or out in the wild, the main thing is to keep going – and have fun on the wall!