Teste

grensene

for

læreboken

Når du tar en skredsikkerhetskurs, lærer du hva du skal gjøre når ting ikke går som planlagt. Men i en virkelig nødsituasjon er hver situasjon annerledes. Isklatrefotografen Tim Banfield var ute med to venner - klatrerne Michelle Kadatz og Maia Schumacher - for det de antok skulle være en avslappende dag med oppdagelse av noen ruter. Men etter å ha oversett advarselsskiltene om de stigende temperaturene og de subtile detaljene i skredvarselen, førte en overraskende hendelse til at Michelle ble begravd fire meter dypt under et skred. Det som skjedde deretter var en av de mest omfattende kameratredningene som er registrert. Etter kortfilmen vår "Fire Meter Dypt", snakket vi med Tim om hvordan han og Maia klarte det mange trodde var umulig, og hvordan han håper at historien deres skaper forståelse for hvordan redningsprotokollene undervises.

"Hva var planen for den dagen?" 

Jeg skulle egentlig dra for å ta bilde av isklatring, men jeg fikk en melding eller samtale fra Maia og Michelle klokken 7 om morgenen der de spurte om jeg ville bli med dem. De ville dra til det området fordi Michelle skulle sjekke ut to ruter for alpin- og isklatring, og jeg lurte på om jeg kunne ta bilde av isklatreruten fra bakken, så jeg ble med.

ingen_translation

Du startet dagen med å gå på et preparert langrennsløp og visste at det var en av de mest populære sommerturløypene i Rockies. Tror du det fikk deg og gruppen til å senke garden litt?" "

Det var akkurat den typen terreng varselet advarte om, men jeg vet at jeg gikk glipp av det fordi jeg leste det for raskt. Greia er, det er en utrolig populær sommerlokasjon som ikke har store konsekvenser i løpet av de månedene - men det endrer seg om vinteren. Der skredet gikk, er en bratt aspekt som er helt uten støtte. Som en turist eller løper, legger du kanskje ikke merke til det, likevel - fordi serpentiner er der for å få det til å virke mindre bratt, og hele ansiktet er bare ca. 300 eller 400 meter totalt. Selv så, er det fremdeles alvorlig fjellterreng, spesielt om vinteren.

Du sklir og faller når du prøver å komme ned til Michelle og Maia etter at snøskredet ble utløst. Hva gikk gjennom hodet ditt?" "

"Jeg tenkte på hvordan jeg ikke kunne skade meg. Selv om jeg hadde hatt en liten skade som en forstuet håndledd, kunne det betydd at Michelle ikke ville overlevd fordi jeg ville vært tregere mens jeg spadde. Marginene for suksess var så små."

Hva var de første tankene dine om hvordan du skulle forsøke en fire meter redningsaksjon med bare to av dere som skulle grave?Tilbakestill alt fra tidligere samtale.

Med dype begravelser blir det ofte lært at du kommer til å ha en liten gruppe mennesker tilgjengelig for å hjelpe, noe som da vil tillate deg å ha en koordinert plan og en gravingssyklus for å opprettholde energi. Og jeg sto der bare og tenkte, "vel, det kommer f***** aldri til å skje. Enten får vi henne en luftvei, eller så dør hun." Vi måtte også komme til henne så raskt som mulig uten at hullet kollapset inn på oss. Vi gravde i utgangspunktet ned en meter, og bygget deretter en landing for å få snøen ut, slik at den ikke rullet tilbake på oss. Du kan tenke på det som tre plattformer over fire meter. Jeg skulle grave nedover, og Maia skulle grave snøen ut enda lenger.

Det som forvirret meg mest da jeg leste rapporten og så bildene, var fysikken bak det hele. Kan du beskrive nøyaktig hvordan du måtte bevege deg?

I utgangspunktet gjorde vi fullrekkevidde knebøy, gravde under føttene våre i stedet for midjenivået. De siste 50 til 100 centimeterne var jeg egentlig opp ned, forsøkte å grave tilbake over skulderen og gjorde det med vilje så jeg ikke kastet bort tid. Når vi endelig kunne gi Michelle luftveiene, var vi tydeligvis langt unna å få henne ut, så jeg dekket i utgangspunktet hodet hennes med en midlertidig teltlignende situasjon, så ansiktet hennes ikke ville bli begravd igjen.

Under redningsaksjonen, tenkte du og Maia på deres egen sikkerhet?" "

Den korte svaret er ja. Det var definitivt bekymringer for sekundære snøskred, og det ble diskutert. Du går gjennom alle redningsbevegelsene, men det er fortsatt iboende farer.

" "

"Hva med kulden? En av farene med redningsaksjoner, spesielt om vinteren, er å glemme at både pasienten og redningsmannen må være oppmerksomme på kroppstemperaturen i tillegg til alt annet som foregår, slik at de ikke selv får hypotermi."" "

Vi hadde gitt Michelle jakkene våre da vi fikk resten av henne ut, slik at hun ikke skulle bli hypoterm. Men det betydde at jeg bare hadde på meg et svært svett undertøy, og jeg endte opp med å bli den som frøs da helikopteret kom. På et tidspunkt måtte jeg stoppe og få vann fordi jeg fikk så intense kramper. Da ble bildene av hendelsen virkeliggjort.

Har du gjort noen endringer på pakkelisten din siden?" " to Norwegian (Norway)

Vi hadde en kommunikasjonsenhet med tjeneste – en inReach – mellom de tre av oss, og den var med Michelle. Heldigvis var den øverst på ryggsekken hennes, så den var rett der ved siden av hodet hennes, men verken Maia eller jeg visste hvordan vi skulle bruke den, så vi mistet tid der. Nå vil jeg ha minst to kommunikasjonsenheter mellom en gruppe på tre personer. Jeg ville også ha med en kraftig puffy. Selv om du ikke stopper lenge når du er på tur og ikke vil ha den ekstra vekten, vil du virkelig ikke tilbringe natten ute alene i en sommer-puffy.

Dette er alle flotte leksjoner om hvordan de små detaljene virkelig kan påvirke en dag i fjellene. Hva vil du at folk skal sitte igjen med fra denne historien?

Selv med en moderat-lav prognose og tanken om at det bare var en oppskrytt tur, var det mange grunner i ettertid til hvorfor vi ikke burde ha vært der. Tidligere ble det antydet at for en begravelse så dyp, må du ha denne strukturerte planen med så mange involverte for å ha noen sjanse til å overleve. Jeg vil gjerne tro at vår hendelse beviste at det kanskje finnes en annen måte å gjøre det på. Jeg har siden snakket med skred- og redningspersonell verden over og håper at denne historien gir perspektiv på hvor folk kan miste tid eller tro de må følge en smal protokoll. Når slike ting skjer, må du handle raskt og smart med de ressursene du har tilgjengelig.