Ekspedisjon

Nord:

den

første

bestigningen

av

Via

Sedna

Få drømmer faller rett i fanget ditt, og de verdt å ha er de du jobber for. Caro North – profesjonell alpinist, fjellguide, klatrer – vet dette altfor godt. For å forfølge drømmene sine på fjellet, måtte hun først legge ut på de åpne havene. En tre måneders reise, helt til Arktisk Sirkel og videre. En utrolig ekspedisjon og en sann livsleksjon i tålmodighet, fleksibilitet og teamwork, som Caro vennligst har nedskrevet for oss.

Jeg blir kastet opp og ned i sengen min, ristet rundt, desperat prøver å få tak på litt søvn. Jeg må være våken igjen for min neste vakt på dekk. Ute krasjer bølgene mot aluminiumssidene på vår 50-fots seilbåt, kaster den opp og ned, igjen og igjen. Den dykker hodestups ned i dype bølgedaler, bare for å bli trukket rett opp igjen. Vinden river i seilene, som er revet flere ganger. Vi løp inn i en storm før vi nådde kysten av Skottland, som viste seg å være tyngre enn spådd. Det begynner med et smell, dette eventyret vårt.

Vi er et team på åtte kvinner, alle fra ulike bakgrunner, som nærer vår vei sammen fra La Rochelle til Grønland. Målet vårt: Første bestigning av en stor vegg. De neste to og en halv månedene vil vår pålitelige ekspedisjonsseilbåt, Northabout, være både hjem og transportmiddel. Vi er på vei over Atlanterhavet mot det fjerne nord. Vi forlot havnen i La Rochelle den 20. juni etter ti solide dager med forberedelser for å forsikre oss om at båten vår var sjødyktig og lastet med nok mat, vann og klatreutstyr. Fire sjøfolk, tre klatrere og en fotograf om bord. Det var en reise inn i det ukjente, inn i eventyr, og vi hadde ingen anelse om hvor mange utfordringer vi kom til å møte.

Etter bare fem dager til sjøs, tvinger en voldsom storm oss til å legge til i Irland. Observer og vent. Ingen av oss kunne muligens ha forestilt seg før vi la ut at dette skulle bli temaet for turen vår. Vi tilbrakte tre måneder konstant navigering mellom lavtrykksområder og kraftige stormer, uten å støte på et eneste høytrykksområde. Denne ekspedisjonen er en drøm som går i oppfyllelse for meg. En drøm jeg har hatt i årevis: å være den første til å erobre et stort fjell i Grønland – og å nå Grønland uten et fly. Denne drømmen har tatt form sammen med min venn og vår kaptein Marta Guemes. En drøm vi lever akkurat nå, men som til tider, spesielt når vi sitter fast på land og er dømt til å vente, virker mer som en mareritt. Da begynner tvilen å snike seg inn, og vi lurer på om vi noensinne vil komme oss til å klatre i Grønland. Det er lett å bli frustrert: "Hvorfor har vi en så dårlig sommer? Hvorfor har vi ikke møtt på noen av høytrykksområdene du vanligvis får om sommeren i Arktis? Hvorfor slutter det ikke å storme og regne?" Dessverre er vi vitne til klimaendringer i praksis. Lenge etablerte værsystemer kan ikke lenger tas for gitt. Ihvertfall fungerer teamet vårt godt sammen. Uansett hva været kaster mot oss, kan vi alltid riste av oss frustrasjonen og le av uflaksen vår. Det er ingen tvil – uten dette "DRØMMETEAMET" ville vi ha gitt etter for de tøffe forholdene for lenge siden. Men vi står sammen, og oppmuntrer alltid hverandre og forblir optimistiske.

Fortsetter vi vår reise, er vi dømte til å vente ut dårlig vær, først på Færøyene og deretter på Island, før vi endelig får øye på kysten av Grønland etter seks lange, tøffe uker. For en utrolig følelse. Vi har ventet på dette øyeblikket så lenge. Imidlertid blokkerer isflaket fortsatt vår vei inn til Scoresbysund – stedet der de store granittveggene venter på oss. Så vi må være tålmodige litt til og vente i en fjord mot sør. På den lyse siden gir dette oss sjansen til å gå sammen til en liten topp, og jeg er begeistret for å ha muligheten til å paraglide ned herfra. Heldigvis er ventetiden kortere denne gangen. Vi kan slippe anker samme kveld og fortsette mot Scoresbysund, passerer mellom isflak og isfjell i alle størrelser. Å navigere gjennom dette islabyrinten, stadig veiledet av en person oppe i masten, er en utrolig imponerende og teknisk prestasjon. Og det naturskjønne spektaklet rundt oss blir fullført med et syn av en isbjørn på isflaket, som var fascinerende å se gjennom kikkerten. Endelig blir været lettet nok til at sjøfolkene kan sette oss i land. Da begynner et kappløp mot tid…og været. Tiden vår er begrenset. Vi vil sette seil igjen senest midt i august for å unngå å bli fanget i Nord-Atlanterens høststormer – tross alt har vi allerede fått oppleve på nært hold hvor ustabilt været er i år.

Først ting først – vi må finne veien til veggen vår. Men vi støter raskt på vårt første hinder: en utrolig kupert isbre. Brede, gapende sprekker reiser seg foran oss. Etter seks uker på båten, befinner vi oss plutselig i den ville og eksponerte fjellverdenen. Når vi endelig når foten av veggen, vil vi begynne å klatre umiddelbart. Men en så krevende klatring krever mye utstyr – og det må hives hit først. Vi tilbringer to dager med å bære tunge ryggsekker til baseleiren. Vi er utslitte. Men vi jobber hardt og raskt så vi kan begynne klatringen så fort som mulig.

Men så kommer en ny nedtur: til tross for prognosene, kommer regnet og vasker bort enda en dag, noe som tvinger oss til å tilbringe to dager på leirplassen. Igjen sitter vi her og venter og øver på tålmodighet. I det minste får vi besøk av en isbjørn. En fin måte å bryte opp kjedsomheten på! Vi nyter en rolig frokost da det plutselig, bare 50 meter unna oss, dukker opp et enormt majestetisk dyr som plutselig spretter opp fra vannet og legger seg på stranden. Vi står som forstenet og venter for å se hvordan han vil reagere. Sekunder går som en evighet, isbjørnen ser seg rundt og virker like overrasket over å se oss som vi er over å se ham. Nadia skriker: "En bjørn!!!" som skremmer ham og han løper sin vei. Heldig for oss. Vi var forberedt på hendelser som dette, men sjokket gjør oss likevel skjelvne i knærne.

Da er det endelig en solskinnsdag, og vi kan begynne klatringen. Neste dag legger vi ut for å klatre veggen i vekslende turer, lengde for lengde. Vi gjør gode framskritt i begynnelsen, men så blir vi plutselig bremset: veggen blir brattere, her og der svinner sprekkene til ingenting. Vi arbeider oss sakte framover, delvis på vått fjell, delvis teknisk. Klatringen er ekstremt krevende og krever full konsentrasjon fra oss. Men dette er akkurat den typen eventyr vi lette etter - så sammen med adrenalinet kommer en fantastisk rus av endorfiner. Vi har knapt tre dager med godt vær før den neste snøstormen vil ramme oss. Veggen ruver over oss mot himmelen, og med så lite tid virker det umulig å klatre hele greia. På den andre dagen når vi en hylle langt over breen, der vi bivåner og setter opp portaledges. Derfra blir klatringen lettere, og vi gjør mye bedre framgang. Vi når ryggen og klatrer faktisk ut, på toppen av veggen. Utrolig. Etter så mye usikkerhet har drømmen vår gått i oppfyllelse. Vi har gjennomført førstebestigningen av østveggen på North Sun Spire. Vi klatret 780 meter, 16 turer, opp til ca. 7b+ (vi hadde ikke tid til å frigjøre klatre hele veien) og vi døper vår rute for "Via Sedna".

Nå, med klokketikkeren, trenger vi bare å rappellere ned og dra utstyret tilbake til stranden, der møtet med sjøfolkene er planlagt. Heldigvis blir det ikke mørkt her oppe på denne tiden av året, så vi kan jobbe døgnet rundt. En annen måned på båten følger, med enda flere stormer, regn og venting - sammen med mye latter, takket være dette superteamet. En ekspedisjon preget av dårlig vær som krevede mye tålmodighet, men også et fantastisk eventyr med utrolige mennesker. En tre måneders ekspedisjon for tre dagers klatring. En lang reise som krysser horisonten med liten tid på den vertikale stigningen, og likevel var det verdt hvert sekund. Og vi vender hjem fra vår ekspedisjon nord for Polarsirkelen rikere for opplevelsen og de mange utfordringene vi sto overfor.